I en virksomhet som er tuftet på et fag som psykologi og medisin og som er svært opptatt av å jobbe etter vitenskapelige metoder har digitaliseringen av samfunnet fått liten plass. Hvorfor jobbes det og organiseres det etter jordbrukssamfunnets prinsipper. Dvs stedbunden og uten evne til å utnytte digitalisering og nettverksfordeler i utøvelsen av faget og med relativt høye transaksjonskostnader. I den grad teknologien utnyttes har det påvirket organiseringen i liten grad. Hva kan årsakene til det være?
Menneskets behov for samhørighet og arbeidsfellesskap er sterkt gjeldene for organiseringen av virksomheten jeg kjenner. Det har muligens noe med generasjons skiller å gjøre. Den oppvoksende generasjonen er kanskje ikke så avhengig av fysisk felleskap for å føle tilhørighet. Som min sønn sier det, når far er bekymret for at han er ensom « jeg er ikke ensom, jeg sitter på skype og prater med andre hele tiden, jeg har venner over hele verden». Når denne generasjonen kommer ut i arbeidslivet vil de kanskje se større muligheter enn begrensninger når det gjelder organisering og bruk av teknologi på arbeidsplassen.
Den digitale kompetanse er også en hindring blant helsepersonell og politikere, de kjenner for lite til mulighetene. Politikere må øke kompetansen, endre lovverk og tilføre investeringsmidler, slik at det som er teknologiske mulig kan bli tatt i bruk. Effektiviseringen av helsetjenesten vil på sikt være helt avhengig av det, om vi skal klare å ha et bærekraftig helsevesen med legitimitet i befolkningen.
I forhold til psykiatrien vil en kunne automatisert mye av byråkratiet, utnyttet nettverksmodeller, deling av kompetanse og informasjon på en bedre måte. Teknologien som finnes i dag med stor sannsynlighet kunnet forhindret mange feil, effektivisert og skapt en mere rettferdig fordeling av helsetjenesten. Samt gitt en mye bedre ressursutnyttelse og organisering.
Merkantile, psykiatere og psykologer bruker mye tid på vurderinger på om pasienten har rett på behandling. Dette arbeidet kan med dagens teknologi ha vært automatisert gjennom gitte regler som henviser kunne fylt ut. Rettighet til behandling kunne vært automatisert og fordeling av arbeidsoppgaver til behandler likeså. Beslutninger vil kunne gå elektronisk tilbake til pasienter og henviser og tidsfaktoren og ressurs bruken kunne vært minimalisert. Utfylling av skjema og føring av journaler er i dag ressurskrevende, digitalisering av disse oppgavene ville gitt stor effektiviserings gevinst.
Deling av kompetanse og organisering av virksomhet kunne vært forenklet. Mange kunne ha jobbet nærmere der pasientene bor istedenfor å transportere pasienter til institusjonene. I virksomheten jeg kjenner, reiser pasientene 44 000 ganger til sin behandler pr år. Når behandlingen er gjennomført fyller behandler ut et skjema som en merkantil på punche inn i et umoderne datasystem, som ikke kan kommunisere med eksterne samarbeidspartnere. Dette kunne vært effektivisert ved bruk av teknologi og endret organisering.
Hva med nettverksfordeler i direkte behandling. Nettsamfunn for behandling, basert på de samme prinsipper som vi kjenner fra gruppeterapi, der personer i samme situasjon hjelper hverandre.
Kommunikasjon med samarbeidspartnere skjer i dag med møter og pr brevs form (snegle post ifølge mine barn). Hvilke effekter på ressurs bruk og kvalitet kunne vært forbedret. Undersøkelser viser at det er svært mange uheldige hendelser i helsetjenesten hvert år, mange av dem kunne vært unngått om man har digitalisert store deler av beslutning, læring og kommunikasjonsnettverket i helsevesenet.
Om helsevesenet skal opprettholde sin troverdighet og kapasitet i de neste 10-20 årene må det gjøres store investeringer på digitale plattformer i årene som kommer. Mye finnes allerede i dag, men er ikke tatt i bruk. Skal disse endringene skje med større hastighet, må det politisk besluttes og legges til rette for. Teknologi og samfunn vil stille større krav til fremtidens helsevesen og det vil påvirke hvordan både tjenestene utføres og organiseres.
arildcarlsen 
Legg igjen en kommentar