I mange fagkretser, mobiliseres det mot standardisering eller det som blir beskrevet som forløp i helsetjenesten. Pål Gjerden skriver godt om tema i dagens medisin ( http://www.dagensmedisin.no/debatt/psykiatriens-narrespill/ ). Gjerdem skriver at helsebyråkratiets standardiseringer er ufaglige forenklinger som verken gagner pasientene, behandlerne eller faget.
Men hva er det egentlig en kritikk mot? Er det en kritikk mot å forsøke å gjøre behandlingstilbudet forutsigbart? Er det en kritikk mot å finne flaskehalser, for så å forbedre tilbudet til pasientene eller identifisere hva som kan bidra til bedre kvalitet og pasientsikkerheten? Er det en kritikk mot å forbedre arbeidsfordelingen og gjøre den mer forutsigbar mellom forvaltningsnivå?
I min tid som yrkesutøver i psykiatrien har jeg sett behandling som for pasienter og pårørende har vært uforutsigbar og fremstått som lite planlagt og koordinert. Diagnoser skifter, for hver behandler som er inne i saken. Pasienter blir ikke informert om hva det kan forvente seg av behandling og opplæring knyttet til sin sykdom, det er knapt formidlet hva man behandles for. Jeg har mye erfaring med at pasienter og pårørende er fortvilt over manglende sammenheng og informasjon om behandling. Jeg tror det er en illusjon at alle behandlere i dette landet har en klar plan for hva en pasient skal få av tilbud når det kommer til diagnostikk, behandling og opplæring knyttet til sin sykdom. Noen behandlere forholder seg til nasjonale retningslinjer og andre vil gjøre ting på sin egen måte. Det siste er forsåvidt greit, men da ikke innenfor det offentlige helsevesenet. Det offentlige helsevesenet er avhengig av legitimitet i befolkningen og da må det som tilbys ha en viss standard.
Jeg har forståelse for at den delen av befolkningen som blir psykisk syk, vil jeg vite hva man kan forvente av diagnostikk, behandling og opplæring og hvor lenge man kan forvente å få et tilbud. Nettopp fordi dette er et uklart felt, med mange ubesvarte spørsmål er det rom for å utforme behandlingen til svært dårlig og sårbare pasienter utifra sitt eget hode eller utifra kapasiteten i den aktuelle institusjonen og ikke utifra hva som er faglig riktig og pasientens behov. Behandlers eget interessefelt kan ikke være den eneste driveren for endring innenfor fagfeltet.
Etter å ha arbeidet noe med såkalte forløp, behandlinglinjer, standardisering eller hva man nå ønsker å kalle det, så kan det se ut til at man snakker forbi hverandre. Er det snakk om standardisering, som en tvangstrøye for behandlere i den hensikt at man skal miste den nødvendige fleksibiliteten som må til for å jobbe i dette feltet? Neppe, jeg tror man må nærme seg det med forløp på en slik måte at det bidrar til kvalitetsforbedring innenfor feltet og slik at tjenesten fremstår mer forutsigbare for pasienter og pårørende. Der har vi fremdeles en lang vei å gå. Spesialister på sitt område og ledelse må gå sammen for å sette fokus på fag og kvalitet, slik at det kommer pasienter og pårørende til gode. Det gjøres mye bra, men det er fremdeles mye ugjort for at helsetjenestene og spesielt til kronisk syke, skal framstå som koordinerte og sammenhengende både i somatikk og psykiatri. Forvaltningsnivåene med hver sine mål, bidrar til fragmentering. Forløp på tvers av forvaltningsnivå kan bidra til en mer sammenhengende helsetjeneste der hver enkelt fag utøver får gjøre mer av det de er gode på, i et forhåpentligvis mer koordinert og sammenhengende forløp, til det beste for pasienter, pårørende og fagfolk.
Når det er sagt så tror jeg det blir viktig å sy sammen forløp og teknologi, slik at forløp understøttes av teknologi og journal og pasientadministrative system. Det må ikke bli slik at fagfolk benytter mer av sin tid til dokumentasjon, utfylling av skjema og telling. Da forringes kvaliteten og tiden til det som faktisk er det viktigste, å gi pasientene god behandling.
arildcarlsen 